Fuglefoto i Florida, dag 2. Cape Coral, Gravugle/ Burrowing Owl

Her lever de, godt tatt vare på av lokalsamfunnet.

Bilde er tatt fra parkeringsplassen til Pelican Baseball Complex, Cape Coral. Som dere ser er det tett i tett med boliger i område.

Gravugle (Athene cunicularia), på engelsk kjent som Burrowing Owl, er en liten og spesiell ugleart som skiller seg ut fra de fleste andre ugler ved sin levemåte på bakken.

• Utseende: Liten av størrelse (ca. 19–28 cm lang) med påfallende langstrakte ben, intens gule øyne, hvit "hake" og mangel på øretufser.
• Boplass: Som navnet tilsier, bor og hekker den i underjordiske ganger og huler i bakken – ofte forlatte hi fra præriehunder eller jordekorn, selv om den også kan grave selv.
• Aktivitet: I motsetning til de fleste nattaktive ugler, er gravuglen ofte aktiv på dagtid, der den står vakt utenfor huletilværelsen sin eller spaserer rundt på bakken.
• Utbredelse: Finnes i åpne gressletter, prærier, ørkener og jordbruksområder i Nord- og Sør-Amerika.
• Føde: Lever i hovedsak av store insekter (som biller og gresshopper), men jakter også på smågnagere, firfisler og amfibier.

Grønn iguan (Iguana iguana) er en stor øgleart som opprinnelig hører hjemme i Sør- og Sentral-Amerika, men som har etablert en enorm, fremmed populasjon i Florida.

• Utseende: Kan bli opptil 1,5–2 meter lang inkludert halen. De har en kraftig kam av pigger langs ryggen, en stor hudfold (hakesekk) under halsen, og fargen varierer fra skarpt grønn til mørkegrå eller oransje (særlig i paringstiden).
• Introduksjon: Arten ble først brakt til Florida på 1960-tallet gjennom kjæledyrhandelen og via rømninger eller utilsiktet transport på skip.
• Invasiv art: I dag regnes den som en skadelig invasiv art i Sør-Florida. De mangler naturlige fiender der, og det varme klimaet gjør at de formerer seg raskt.
• Skadeverk: Iguanaene graver dype huler som undergraver kanalbanker, sjømurer, fortau og bygninger. De spiser også opp prydplanter og lokal vegetasjon, og kan fortrenge hjemlige arter.
• Frysende iguaner: Siden de er vekselvarme, tåler de ikke sterk kulde. Når temperaturen i Florida uvanlig nok faller under ca. 4–5 °C, går iguanene inn i en dvalelignende tilstand og risikerer å falle ned fra trærne der de sover.

Riksetrane (Aramus guarauna), best kjent under sitt engelske navn Limpkin, er en spesiell våtmarksfugl som danner en helt egen evolusjonær taksonomisk familie (Aramidae). Den plasserer seg slektskapsmessig midt mellom rikser og traner.

• Utseende: Omtrent på størrelse med en liten hegre (ca. 64–73 cm lang). Den har brunfjær drakt med tydelige hvitaktige flekker på hode, hals og rygg, lange mørke ben, og et langt, lett buet nebb.
• Spesialisert føde: Nebbet har en helt unik tilpasning med en liten vinkling ytterst på spissen. Dette gjør fuglen i stand til å vippe ut eplesnegler (apple snails) fra skallene deres med kirurgisk presisjon utan å knuse dem.
• Lyd og rop: Riksetranen er spesielt kjent for sitt høye, gjennomtrengende og klagende skrik ("kreee-oo-oo"), ofte i skumringen eller om natten. Dette har gitt opphav til lokale myter og kallenavnet "crying bird".
• Utbredelse i Florida: Finnes i ferskvannsmiljøer over hele Florida, spesielt i sumper, elvebredder, innsjøer og Everglades der eplesnegler er rikelig tilgjengelig.
• Populasjonsøkning: Tidligere var den sterkt avhengig av den hjemlige Florida-eplesneglen, men introduksjonen av den invasive søramerikanske kjempeeplesneglen har utilsiktet gitt riksetranen en enorm mattilgang, noe som har ført til en markant vekst i populasjonen.

Amerikastork (Mycteria americana), på engelsk kjent som Wood Stork, er den eneste storkearten som hekker naturlig i Nord-Amerika, og en av de mest karakteristiske våtmarksfuglene i Florida.

• Utseende: En stor, langbeint fugl (ca. 85–115 cm høy) med et vingespenn på opptil 180 cm. Kroppen er hvit med svarte svingfjær under vingene. Det mest slående trekket er det fjærløse, mørkegrå og "skrukkete" hodet og halsen, samt et kraftig, nedoverbøyd nebb.
• Unik jaktteknikk: Den jakter ved hjerteskjærende presis berøring (tactile feeding). Fuglen vasser i grunt vann med åpent nebb og smeller det igjen på lynraske 25 millisekunder – en av de raskeste responsene i fugleverdenen – straks en fisk berører nebbet.
• Habitat og utbredelse: Vanlig i Floridas sumper, marshes, mangroveområder og Everglades, samt i kunstige vannreservoarer og grøfter.
• Hekking og vannstand: Hekkingen er nøye tilpasset de årstidsbestemte vannsvingningene i Florida. Når vannstanden synker i den tørre årstiden, fanges fisken i små, tette dammer, noe som gir storken nok mat til å fôre opp ungene sine.
• Bevaringsstatus: Arten har tidligere vært sterkt truet av ødeleggelse av våtmarker og endringer i vannstrømmene i Everglades, men målrettede tiltak og tilpasningsevne har ført til at populasjonen i Florida har hatt en positiv utvikling.

Svartkronestylteløper (Himantopus mexicanus), på engelsk kjente som Black-necked Stilt, er en elegant og lett gjenkjennelig vadefugl som er et vanlig syn i Floridas våtmarker.

• Utseende: Fuglen er preget av ekstremt lange, knallrosa til røde ben som utgjør over halvparten av fuglens totalhøyde. Fjærdrakten har en stram kontrast med helt svart rygg, nakke og krone, og snøhvit underside. Nebbet er langt, rett og finkalibrert.
• Kroppsproporsjoner: I forhold til kroppsstørrelsen har svartkronestylteløperen de nest lengste bena blant alle fuglearter, kun slått av flamingoen.
• Habitat i Florida: Trives i alt fra grunt ferskvann til brakkvann og salte våtmarker, inkludert mangrovesumper, grøfter, fordampningsdammer og kystnære mudderflater over hele delstaten.
• Næringssøk: De lange bena gjør at den kan vasse ut på dypere vann enn andre små vadefugler. Den plukker behendig akvatiske insekter, små krepsdyr, bløtdyr og småfisk fra vannflaten eller rett under gjørmen.
• Hekking og forsvar: Hekker i små, løst sammensatte kolonier på bakken nær vannkanten. Hvis rovdyr eller mennesker nærmer seg reiret, er de kjent for sin intense lydoppførsel – de flyr rundt inntrengeren mens de utstøter høye, stakkato varselrop, eller spiller skadet for å avlede oppmerksomheten.

Rosenskjestork (Platalea ajaja), på engelsk kjent som Roseate Spoonbill, er en av Floridas mest oppsiktsvekkende og fargerike våtmarksfugler, ofte forvekslet med flamingoer på grunn av sin rosa fjærdrakt.

• Utseende: En middels stor vadefugl (ca. 71–86 cm lang) med iøynefallende rosa fjærdrakt, dypere karminrøde skuldre og et fjærløst, grønn-grått hode. Det mest særpregede trekket er det lange, flate og skjeformede nebbet.
• Fargeårsak: Den sterke rosafargen kommer fra karotenoidpigmenter i maten den spiser, spesielt reker, krepsdyr og andre organismer som lever av alger.
• Spesiell jaktteknikk: Jakter ved å vasse i grunt vann mens den sweeps nebbet frem og tilbake fra side til side. Nebbet har sensitive nerver som kjenner vibrasjoner fra småfisk, krepsdyr og akvatiske insekter, slik at det smeller igjen umiddelbart ved berøring.
• Habitat og utbredelse: Finnes hovedsakelig i kystnære våtmarker, mangrovesumper, saltvannslaguner og ferskvannsområder i Sør-Florida, spesielt i Florida Keys, Everglades og Tampa Bay.
• Historisk hekkesuksess: På 1800-tallet ble arten nesten utryddet i Florida på grunn av intensiv jakt for de verdifulle rosa fjærene til hatteindustrien. Målrettet vern har hjulpet populasjonen med å hente seg kraftig inn igjen.

Snøhegre (Egretta thula, engelsk: Snowy Egret) er en liten, elegant hvit hegre som er utbredt i kyststrøk, våtmarker og elvedaler over store deler av Nord-, Central- og Sør-Amerika. Den er spesielt kjent for sine kontrastfylte gule føtter og sin aktive jaktstil.

• Utseende: Helt kritthvit fjærdrakt med et slankt, svart nebb og gule partier ved nebbroten (lorene). Beina er sorte, mens føttene er knallgule – noe som gjør den lett å kjenne igjen. I hekketiden får den lange, dunete prydfjær på hode, bryst og rygg.
• Størrelse: En relativt liten hegre, ca. 55–65 cm lang med et vingespenn på rundt 95–100 cm.
• Habitat: Trives i en rekke ferskvanns- og saltvannsmiljøer, som marskland, sumper, mangrove, laguner, innsjøer og rismarker.
• Jaktatferd: Svært energisk og bevegelig under jakt. Den løper gjennom grunt vann, stirrer ned i vannflaten, og bruker de gule føttene sine til å røre opp bunnslammet for å skremme ut småfisk, krepsdyr, frosker og vanninsekter.

Prakthegre (Egretta tricolor, engelsk: Tricolored Heron) er en middels stor og slank hegre som er hjemmehørende i kyststrøk og våtmarker i Nord-, Sentral- og Sør-Amerika. Den kjennetegnes særlig av den tydelige kontrasten mellom den mørke oversiden og den hvite undersiden.

• Utseende: Hode, hals, rygg og vinger er skiferblå eller gråblå, med rødbrune eller fiolette toner på halsen. Brystet og buken er helt hvit, noe som skiller den fra de fleste andre blålige hegrer. Den har et langt, tynt nebb og gule til grønngule bein.
• Størrelse: Ca. 60–70 cm lang med et vingespenn på rundt 90–100 cm.
• Habitat: Trives best i kyst nære strøk som mangroveskoger, saltmarsk, estuarer og grunne laguner, men finnes også i ferskvannssumper.
• Jaktatferd: En aktiv og energisk jeger som vasser raskt gjennom grunt vann, gjør plutselige utfall eller sprer vingene for å skygge for vannflaten mens den fanger småfisk, krepsdyr og insekter.

Bronseibis (Plegadis falcinellus, engelsk: Glossy Ibis) er en middels stor vadefugl i ibis-familien. Den har den mest utbredte geografiske fordelingen av alle ibiser, og finnes i varme områder i Europa, Asia, Afrika, Australia samt deler av Nord- og Sør-Amerika (og er en sjeldensgang observert i Norge).

• Utseende: Fjærdrakten ser mørk eller nesten svart ut på avstand, men i godt lys skinner den i dyp rødbrunt og bronse, med en metallisk, iridescerende grønn- og lillaglans på vingene. Det mest slående trekket er det lange, slanke og tydelig nedoverbøyde nebbet.
• Størrelse: Ca. 55–65 cm lang med et vingespenn på rundt 80–95 cm.
• Habitat: Trives i grunne ferskvannsvåtmarker, sletter, rismarker, elvedeltak og sumpområder med rikelig vegetasjon.
• Jaktatferd og føde: Søker føde ved å gå langsomt gjennom grunt vann og gjørme mens den bruker nebbet til å «sondere» bunnen. Den lever i hovedsak av vanninsekter, snegler, krepsdyr, mark, amfibier og småfisk.

Egretthegre (Ardea alba, engelsk: Great Egret) er en stor, imponerende og snøhvit vadefugl i hegrefamilien. Den har en nærmest verdensomspennende utbredelse og finnes i varme og tempererte strøk i Amerika, Sør- og Sentral-Europa, Afrika, Asia og Australia. De siste tiårene har den også spredt seg nordover i Europa og observeres regelmessig i Norge.

• Utseende: Helt kritthvit fjærdrakt, et kraftig gult nebb og lange, mørkesvarte bein og føtter. I hekketiden får den slående, silkeaktige prydfjær ( kalles egretter) på ryggen, og huden mellom nebbet og øyet skifter farge fra gul til en knallgrønn farge.
• Størrelse: En av de største hegrene – ca. 85–102 cm lang med et vingespenn på opptil 140–170 cm (nesten på størrelse med vår hjemlige gråhegre).
• Habitat: Trives i et bredt spekter av våtmarker, inkludert ferskvannsinnsjøer, elvebredder, sumper, rismarker, saltmarsk og kystlaguner.
• Jaktatferd: I motsetning til den mer energiske og bevegelige snøhegren, jakter egretthegren med tålmodighet. Den står enten helt urørlig i vannet eller går ekstremt langsomt for å snike seg innpå byttet, før den lynrikt hugger til med det lange nebbet sitt etter fisk, amfibier, krypdyr og små pattedyr.

Amerikaslangehals (Anhinga anhinga, engelsk: Anhinga eller Snakebird) er en spesiell vanntilknyttet fugl i slangehalsfamilien. Den kalles ofte «slangefugl» fordi den svømmer nesten helt nedsenket i vannet slik at bare det lange, slanke hodet og halsen stikker opp – noe som gir den et slangeaktig utseende. Den er utbredt i varmere strøk fra det sørøstlige USA ned gjennom Sentral- og Sør-Amerika.

• Utseende: Mørk og glinsende fjærdrakt med mørkegrå og hvitmønstrede vinger. Hannene har en dyp svart-grønn kropp, mens hunnene har lysebrunt til rødbrunt hode og hals. Nebbet er langt, gult og knivskarpt spisset (uten den lille kroken på tuppen som skarver har).
• Størrelse: Ca. 85–90 cm lang med et vingespenn på opptil 110–120 cm og en lang, vifteformet stjert.
• Habitat: Trives best i rolig ferskvann som sumper, grunne innsjøer, trebevokste elvebredder og mangroveskoger.
• Jaktatferd og tørking: Den dykker og spidder fisken under vann med det spisse nebbet sitt som en harpun. Fordi fjærene mangler det vanntette fettlaget som mange andre vannfugler har, blir fjærdrakten gjennomvåt under dykking. Dette hjelper den å synke lett under jakt, men gjør at den regelmessig må sitte på greiner med utspilte vinger for å tørke seg i solen.

Rødvingetrupial (Agelaius phoeniceus, engelsk: Red-winged Blackbird) er en fargerik og svært vanleg spurvefugl i trupialfamilien. Den er en av Nord-Amerikas mest tallrike og gjenkjennelige fugler, og er utbredt fra Alaska og Canada i nord hele veien ned til Sentral-Amerika.

• Utseende: Kjønnene er svært forskjellige (kjønnsdimorfisme). Hannen er glinsende rotsvart med karakteristiske skarprøde og gule epauletter (skulderflekker) som han viser frem under territoriell markering. Hunnene er oppsiktsvekkende annerledes – de er spraglete brunsvarte med strekete mønster og ligner nesten på en stor spurv.
• Størrelse: En middels stor spurvefugl, ca. 17–24 cm lang med et vingespenn på rundt 30–40 cm.
• Habitat: Knyttet til våtmarker, takrørbelter, sumper, fuktige enger og jordbruksområder. Den bygger ofte reiret sitt direkte i takrør eller lav buskvekst nær vann.
• Atferd og sang: Svært territoriell i hekketiden. Hannene setter seg ofte høyt på strå eller gjerdestolper, viser frem de røde vingeflekkene og synger sin velkjente, metalliske sang («ok-a-lee!»). De vokter territoriet sitt iherdig og nøler ikke med å jage bort betydelig større fugler. Om vinteren samles de i enorme flokker.

Blåskrike (Cyanocitta cristata, engelsk: Blue Jay) er en fargerik, staselig og svært tilpasningsdyktig spurvefugl i kråkefamilien. Den er hjemmehørende i Nord-Amerika, særlig i de østlige og sentrale delene av USA og Sør-Canada.

• Utseende: Kjent for sin klare, blå fjærdrakt på ryggen, stjerten og vingene, kombinert med en hvit underside og et svart «halsbånd». Vingene og stjerten har tverrstriper i svart og hvitt. Den har også en karakteristisk fjærtopp (topp) på hodet som den kan heve eller senke avhengig av humør og uttrykk.
• Størrelse: En middels stor fugl, ca. 22–30 cm lang med et vingespenn på rundt 34–43 cm.
• Habitat: Trives i løvskog og blandingsskog, men er også svært vanlig i hager, parker og boligområder hvor det finnes trær og fuglemating.
• Atferd og intelligens: Som andre kråkefugler er den svært intelligent og nysgjerrig. Den samler og gjemmer eikenøtter og frø i bakken for vinteren, noe som gjør den til en viktig spreder av eiketrær. Blåskriken har en kraftig og variert stemme, og er kjent for sin evne til å herme etter andre fugler – spesielt rovfugler som høker og våker, enten for å advare andre eller for å skremme bort rivaler fra matkilder.

Båthaletrupial (Quiscalus major, engelsk: Boat-tailed Grackle) er en stor, sosial spurvefugl i trupialfamilien. Den er utbredt langs den sørøstlige kysten av USA, fra New Jersey sørover til Florida og vestover til Texas.

• Utseende: Hannen er stor og glinsende svart med en kraftig iridescens som skinner i dyp blått og fiolett. Han har en ekstraordinært lang, V-formet stjert som minner om kjølen på en båt. Hunnene er betydelig mindre, mørkebrune på oversiden og lysere nøttebrune på undersiden. Øyefargen varierer geografisk fra gul til brun.
• Størrelse: En av de største artsoppføringene i familien sin – hannene er ca. 37–43 cm lange, mens hunnene er rundt 26–33 cm.
• Habitat: Tett knyttet til kyst- og våtmarksmiljøer som saltmarsk, mangrovesumper, elvemunninger og laguner, men har også tilpasset seg godt til menneskelige omgivelser som parker, rasteplasser og strender.
• Atferd og lyder: Svært høylytte og sosiale fugler. De er kjent for et bredt utvalg av mektige, metalliske rop, plystring og klikkelyder. Under hekkingen viser hannene seg frem ved å løfte stjerten, bruse med fjærene og peke nebbet rett til værs. De er altetende opportunister som spiser alt fra små krepsdyr, frø og insekter til matrester fra mennesker.